Fulle av optimisme, som alltid, reiste vi til Oslo for å møte hovedfienden, Rønningen. Dette var kampen ingen lag ville tape og både Haugiser og Rønnere var rimelig gira.

Vi begynte bra og hadde fin flyt i spillet i starten, uten å skape de store sjansene. Etter ti minutter fikk vi corner som Majed slo. Den var godt slått mot bakre stolpe, men før den rakk dit var Rønningenkeeperen på ballen sammen med en medspiller og ballen gikk i mål, til stor glede for oss. Vi fortsatte å ha et offensivt trykk og skapte flere småsjanser, før vi fikk nok en corner. Majed tok fram suksessoppskrifta fra i sted og slo en corner tett på mål, og denne gangen var Tobias frampå og nikka ballen i nettet. Det hele virka ganske komfortabelt, helt til vi begynte å rote. Siste halvdel av første omgang lar vi gå i glemmeboka for den var prega av farlige feilpasninger sentralt i banen, kjefting på dommer og medspillere og to Rønningenmål. Som de fleste forstår stod det altså 2-2 til pause.

I andre omgang er hovedoppgava å ha fokus på seg selv og på å gjøre medspillere trygge og komfortable. Dette greide vi i stor grad og det ble en spennende og jevn omgang med sjanser begge veier. Mot slutten av omgangen kommer skaper vi flere store sjanser som bør gi tellende resultat. Fem minutter før full tid er det klabb og babb i Rønningenfeltet før Bjørn-Åge dunker ballen i mål til øredøvende jubel fra hele Haugetungjengen. Når dommeren blåser av kan vi nok en gang slippe jubelen løs for en deilig seier. Dagens lærepenge får bli at det lønner seg å holde fokus på seg selv og at positiv backing av medspillere fungerer bedre enn det motsatte.