150920 Blogg Romania Haugetun Folkehøgskole 1Jeg sitter i en varm, lys og pent møblert stue i Norge. Tankene går to uker tilbake. Brått befinner jeg meg i et trangt, mørkt og møkkete rom. Det er tre ting i rommet: en seng med noen gamle puter, en møkkete madrass på gulvet, og en sliten TV som står på. Mor i huset sitter på madrassen og klapper ved siden av seg at jeg skal sette meg ned der. Omgivelsene gjør at kroppen ikke er så lysten på å sette seg ned der, men for høflighetens skyld gjør jeg det. I senga sitter bestemor og hennes eldste barnebarn som ikke kan gå og bare har litt språk. Minstemann i huset på rundt 8år kommer bort til meg og ønsker å bli strøket over ryggen. Jeg stryker han på ryggen, mens jeg smiler til han. Han smiler tilbake. Tven durer med et fancy matprogram i bakgrunnen, og det hele virker nesten uvirkelig. Uvirkelig at noen mennesker lever sånn. Etter omtrent ti minutter føles det såpass innestengt at vi fra Norge har lyst å gå ut til frisk luft igjen. Ut fra det rommet som er hjemmet deres og det bor og sover tre voksne og to barn. Rommet der de tilbringer størsteparten av livet deres. At livet er urettferdig er helt tydelig, og takknemligheten stiger opp i meg. Men ikke bare takknemligheten, også en ansvarsfølelse om at jeg som har fått så mye kan dele og gi håp ved å dele av min overflod. Gutten og storesøstera som ikke kan gå smiler, de skal få være med oss tilbake til dagsenteret. Der vil de få god mat, være med på aktiviteter og lære noe. Javisst hjelper det å hjelpe, bare spør dette søskenparet!

150920 Blogg Romania Haugetun Folkehøgskole 3På et annet hjemmebesøk ble vi møtt av familiens navn på inngangsporten, to av barna har fått starte på skole og har lært seg å skrive litt. Midt i fattigdommens elendighet lyser disse navnene imot oss, de gir håp! «I hope you can see the beauty here also» sa Cindy som leder arbeidet der nede i Medgidia. Jeg kikket ut av bilen i det vi kjørte videre mens jeg tenkte tilbake på de møkkete, fattige barna som smilte da vi kom. Å ja! Jeg kan virkelig se det vakre i disse barneansiktene!

Hele klassen møtes og vi deler opplevelser og sterke inntrykk. Klassen kommer nærmere hverandre etter denne turen.

På et blunk er jeg tilbake i stua i Norge igjen, men barna jeg har møtt kan jeg ikke glemme, jeg må ikke glemme.. og jeg må fortsette å holde liv i ønsket om å hjelpe dem.

150920 Blogg Romania Haugetun Folkehøgskole 5