Det var ikke bare Spania som skulle oppleves for Middelhavsklassen. Mot slutten av turen reiste de over til Afrika og Marokko. En kort båttur, men kulturelt kom de til en helt annen verden.

Dagen startet ganske så tidlig med en gjeng veldig slitne, men spente elever. Frokosten ble servert i poser som ble halvspist før vi satt oss inn i minibussen som skulle ta oss sørover mot Algeciras, som er et av de sydligste punktene i Spania. Bussturen var akkurat lang nok til å ta en lur, for å få opp energinivået til den ellers halv-døde gjengen. Det tok ikke lang tid på kaien før vi var trygt ombord på ferjen som skulle ta oss over til et nytt land, og et nytt kontinent. Ferjeturen gikk nok så feilfritt, vi var til og med så heldige at noen av oss fikk se delfiner! Er det en ting ferjeselskapet var flink på så var det å skryte på seg ting de ikke hadde. De hadde plakater på plakater med bilder av deilig mat, noe som de selvfølgelig ikke hadde ombord.

 

 

Da vi hadde ankommet Marokko ble vi guidet inn i en stor buss (takk gud) med en hysterisk morsom guide. Vi kjørte først gjennom en spansk koloni, som ikke hadde store forskjellene fra selve Spania, men da vi kom til grensen som skulle ta oss over i den arabiske delen av Marokko var det både politi som var tungt bevæpnet, skrallete biler og vi fikk til og med se et par smuglingsaksjoner, noe som var en smule skremmende ettersom vi nå skulle inn i dette miljøet. Og tanken på at politiet var såpass korrupt gjorde oss ikke akkurat noe tryggere.

 

 

På reisen gjennom Marokko som var hele 40 minutter lang, fikk vi både en og to livshistorier fra guiden vår, Abdul. Han fortalte gledelig om sine tre koner, og sa at han var på leting etter en fjerde. Da han hadde både fridd til Amanda på bussen og invitert alle til bryllup neste sommer var det tid for et lite stopp som inneholdt å ri på dromedarer. En etter en fikk vi ri på disse store dyrene, noe som var både spennende og litt skummelt.

 

 

Da vi kom til byen vi skulle utforske ble vi møtt av et syn vi ikke hadde forventet. Vi hadde fått ganske lit informasjon om hva som egentlig skulle skje, men da vi kom fram var det som å reise mange år tilbake i tid. Vi besøkte en skole, som vist var veldig bra, hvor det var et par elever som satt å håndlaget alt fra skinnvesker med masse broderier til snirkelmaling på håndlagede bord. Det var ganske utrolig å tenke på at dette var normalt. Naturlig nok var det selvfølgelig noen som måtte på toalettet, og vi fikk da låne den beste de hadde. Referatet fra de som var der var slik: Det var ikke papir, det luktet ufyselig, og renslighet var ikke en selvfølge.

 

 

Etter det litt uvirkelige besøket på skolens område, ble vi guidet inn i en labyrint av et marked. Selv om vi hadde med oss sikkerhetssvakter følte vi oss allikevel ikke trygge, så de fleste av jentene gikk to og to og leide hender. Ettersom Abdul hadde sagt at vi ikke måtte se de muslimske mennene i øynene følte vi at dersom det kunne skje noe var det lettere å være to om det. Vi gikk ganske fort gjennom markedet, men det var både syn og lukter vi sent vil glemme. Det var illeluktende oster, flådde høner både med og uten hode, magre, syke men veldig søte kattunger og kilovis med fisk som fikk de fleste til å brekke seg. Men misforstå meg rett, turen var verdt hvert eneste syn og hver eneste lukt.

 

 

Da vi var ferdig å gå gjennom markedet kom vi til en flott marokkansk restaurant, hvor maten var så som så. Vi fikk servert «slangesuppe» som egentlig var en slags tomatsuppe. Etter suppen fikk vi servert det største tårnet med couscous jeg noen gang har sett, som smakte utrolig godt! Det var et ganske så kjapt besøk med forrett og hovedrett som fløy forbi oss før vi rakk å tenke oss om. Og før vi viste ordet av det var vi igjen ute i Marokkos gater.

 

 

Vårt siste besøk var hos en stor teppebutikk. Vi ble guidet opp til et stort rom, hvor det luktet skikkelig tepper. Ganske mange tepper ble lagt foran oss i hurtig fart, og vi kunne da si ifra om vi var interessert i å vite pris evt. kjøpe noe. Og dersom vi ønsket å kjøpe noe fikk vi streng beskjed fra Sakis om å prute masse! Det var flere av elevene som ønsket å vite pris, og mange av prisene var skyhøye. Man fikk beskjed om å gi 1500 euro, for noe som ikke var verdt mer enn 300. Så her gjaldt det å holde tunga rett i munnen om man ville ha noe. I under etasjen av teppebutikken var det tradisjonelle marokkanske klær og småting som et par av elevene tok med hjem som souvenir.

 

 

Da vi var blitt merket for livet med en utrolig reise vendte vi snuten mot Spania, både slitne og illeluktende. Og vi hadde fått «Excuse me please, if you don’t mind» på hjernen, etter å ha hørt det tusen millioner ganger av Abdul. Og da vi endelig kom hjem badet vi i antibac alle sammen. Neida..

.

 

 

Takk for en flott tur.