Turens siste dager nærmet seg raskt, men det beste var enda i vente! Fantastisk, vakre Santorini skulle være den perfekte slutten på vår øyhoppingstur.
Øya var et imponerende syn fra båten; høye, snaue klipper med rekker av hus på toppen. Turen opp fra havnen på øya gikk sikksakk oppover i høyden. Utsikten var fantastisk, men vi fikk erfare at den var enda vakrere sett fra toppen. Rekkene med hvite hus og bla karmer bredte seg over hele øya. Etter en kjapp tur med minibuss kom vi til hotellet i øyas hovedstad, Fira. Utsikten fra hotellrommet var ikke like slående, men det var ikke sa nøye.
Når kvelden kom ble lommeboken enda tommere, og baggene våre enda tyngre. Shoppingmulighetene var altså ikke dårligere enn på de andre øyene. Vi tok en kjapp kopp kaffe på Café del Mar før vi gikk til en flott restaurant og enkelte spiste en ikke sa fantastisk pasta med appelsin (enig, Sakis?). Likevel hutret vi oss gjennom kvelden, glade og fornøyde med Santorini, på tross av at temperaturen ikke klatret for høyt på gradestokken. Vi hadde hatt mer imponerende temperatur tidligere på reisen enn denne kvelden. men som vi alle vet greier vi jenter å holde temperaturen oppe ved hjelp av snakkemuskulaturen når vi igjen senere på kvelden satte oss ned paa Café del Mar nok en gang for å nyte både kaffe, utsikten og betjeningen:)
 |
Dagen derpå skinte sola og vi tok turen til The Red Beach for mer marinering. På bussen nedover fikk vi nyte godt av å reise sammen med Sakis, en mann med mange kontakter, når vi smatt forbi en hel haug med turister for å få plass på bussen. Etter cirka en halvtime på bussen (og mange irriterte blikk fra de andre passasjerene senere) kom vi frem til bussholdeplassen, men for å komme til stranden måtte vi gå ytterligere 3 km for å i det hele tatt komme til stranden. Vi imiterte fjellgeiter der vi klatret opp og ned fjellveggen, men tro oss når vi sier at det var verdt gåturen. |
Synet som møtte oss var en strand omringet av en rødsvart fjellvegg. Sanden var rød og svart og vannet var krystallklart, med unntak av noen flytende lavasteiner. Sakis lånte Lillian sin dykkermaske og snorkel en stund, og kom tilbake med en blekksprut, noe som vakte stor oppstandelse. Sakis og blekkspruten ble strandens nye turistattraksjon, med andre ord. Blekkspruten var mindre enn berømmelsen ble, men jentene på OH ville gjerne se og holde i skapningen. Camilla fikk senere store problemer med å få den av seg når hun ville slippe den fri, ettersom sugekoppene var i full virksomhet. Etter fem timer på stranden kom tiden for a dra, for nå skulle vi dra til Oia for a se den vakreste solnedgangen vi noen gang kom til a se. Illusjonen brast derimot fort når vi kom fram til busstoppen og bussen aldri kom. Vi ventet i nesten to timer før bussen sneglet seg dit.
Vel inne på bussen fikk vi beskjed av Sakis om a gjøre oss klare sa fort som mulig for i det hele tatt å rekke solnedgangen. Gåturen opp bakken fra busstoppen tilbake til hotellet hadde aldri gått senere. Marte bestemte seg for at dette kunne blitt gjort litt raskere, sa hun slenger fra seg veske og solbriller og jogget hele veien tilbake til hotellet, til glede for alle skuelystne grekere. Pesende kom resten av oss jentene tilbake til hotellet, ti minutter etter Marte. På hotellet satte vi personlig rekord i dusjing og påkledning: Samtlige var klare på under en halvtime. Vi ble litt imponerte selv! Vi småløp ut døra, opp til nærmeste bussholdeplass, men bussen var ikke sa kjapp her heller. Vi gikk dermed glipp av solnedgangen og de klappende turistene. Skuffelsen bredte seg raskt. Vi besøkte likevel stedet der solnedgangen ville vært finest. Vi tok kjempefine gruppebilder og kom oss over skuffelsen et lite hakk. Neste stopp var dermed middag. (Det må nevnes at vi har inntatt mange gode måltider her nede!) Pasta, salat, grillspyd og kyllingretter ble omhyggelig spist. Postkort ble deretter kjøpt, og bussen gikk tilbake til Fira.
Enkelte gikk rett til sengs, mens andre gikk rett tilbake til Café del Mar. Den kaffen blir man ikke sa fort lei av.
 |
Siste dag på Santorini ble innledet med stresspakking av bagger og sultne mager. (I skrivende stund har ikke dette behovet blitt tilfredsstilt, men håpet er der ennå.) I ettermiddag venter en nitimers båttur tilbake til Pireus, Aten, og slutten på reisen var. Mange gaver, souvenirer, klesplagg og postkort ble kjøpt og mange penger brukt på turen. |
Turen har vært helt fantastisk og Hellas har fatt en ny betydning. Vi gleder oss allerede til å planlegge neste tur.