• Nyheter
• Ukerevy

Interessert i folkehøyskole?

Se Nyhetsarkiv

Tirsdag 22



I dag har noen vært på stranden og andre ved bassenget på skolen. På stranden var det varmt og sannete (siden solsengene var lenket sammen slik at vi ikke kunne bruke de, vel og merke), men i vannet var det isende kaldt, men vi badet for det. Ved bassenget var det også varmt, i bassenget var det også kaldt, men ikke fullt så kaldt som på stranden og vi hadde faktisk solsenger. Men, ved bassenget er det trangt, veldig trangt, så vi lå der som sild i tønne og solte oss. Helene ble veldig brun. I 5 tiden samlet vi oss ved utgangen av skolen for da skulle vi nemlig til Picasso museet, alle unntatt Emilie møtte opp, for hun hadde vondt i hodet. Picasso museet i Màlaga er det minste Picasso museet i hele verden, veldig ironisk spør du oss siden Màlaga er Picassos fødested. Agnete og Astrid ble skuffet, veldig skuffet, siden museet manglet den rosa perioden. Men Helene derimot ble bare skuffet siden ”Kusko” ikke var å finne i museet ellers brydde hun seg ikke så veldig og gikk heller til kafeen og delte en muffins med Marius, eller rettere sagt spiste opp muffinsen til Marius. Siden dro vi for å spise middag, noen var smarte og gikk til McDonalds, mens andre var ikke så smarte og gikk til en noe dyrere resturant og betalte 13 euro for en porsjon halvstekt kylling.



Onsdag 23

Klokken 8 på morgenen var Astrid borte, men klokken 12 kom Astrid tilbake. Hvor har Astrid hvert? Ved stranden sammen med duene og fiskerne, skulle ikke gå glipp av noe sol her i gården nei. Men hun fant fort ut at det ikke var så varmt ved stranden klokken 8 om morgenen, hehe, Astrid er en morgenfugl vel og merke, så det gjorde egentlig ikke så mye for henne. De andre var ved bassenget hele dagen, noen spiste på skolen denne kvelden mens andre gikk til en pizzarestaurant nede i svingen. 


Torsdag 24

I dag stod de fleste opp klokken 6, unntatt de som sov på samme romm som Malene som satte vekkerklokken sin på 5. Vi alle møtte opp til riktig tid, der møtte vi en meget stresset Sakis (bombe), Sakis er nemlig alltid stresset når vi skal på klassetur. Bussturen tok 2 timer, 2 timer på en veldig humpete vei med airconditionet på full guffe, så mange fikk kink i nakken og ble forkjølet på veien. Vi tok ferge over til Ceuta, der var det Duty Free og Marius kjøpte 4 på rad med inkluderende Toffee og Agnete kjøpte seg Kinder sjokolade med inkluderende fargeblyanter. Når vi kom av fergen gav vi alle passene våre til sikkerhetsvakten vår Abdel, etter det var gjort kjørte vi gjennom Ceuta (som var en veldig fin spansk by!) til grensen mellom Morocco og Ceuta. Der var det heftig! Vi fikk ikke lov til å ta bilder i det hele tatt ved grensen. Det var egentlig litt skuffende fordi mange hadde veldig festlige hatter på seg, arabiske klær, burka osv. Ved grensen kom guiden i gule tøfler inn i bussen, han het Abdel og hadde 3 koner og var på jakt etter den 4 for han skulle fullføre sin poligami (det er lov til å ha opp til 4 koner i Morocco), ”sick joke”. På vei inn til Tètouan fikk vi øye på to dromedarer ved veien, da stoppet bussen og vi fikk lov til å ri på dem. I selve byen gikk vi i en Medina (gamlebyen), der var all maten ute i selve gatene, fisk, krydder, døde høner, bønner osv. Det luktet rart der. Alle gikk på rekker og rad slik at ingen skulle komme bort, for da, sa guiden, ble du igjen i Tètouan og lagde barn. Emilie ble kledd opp som en moroccansk bondekvinne; Emilie ble mildt sagt litt utilpass men det brydde ikke guiden seg noe om, og ikke vi heller. Bak oss var det en liten mann som var kledd litt spesielt med en veldig festlig hatt. Han tok penger for å bli fotografert sammen med, pluss at han danset, da lo vi. Selvsagt, i et arabisk land er det minst en Moske, i Medina var det 4 Moskeer. Vi åpnet døra og så inn i en, vi gikk ikke inn siden vi ikke ville ta av oss skoene og vi hadde ikke akkurat på oss klær som dekket nok til. Etter det spiste vi lunsj i en veldig fin resturan, det var en tidligere bolig til en veldig rik mann. Bare Astrid, Maria, Mia og Bjørn (pluss Sakis selvsagt) spiste av maten der, de andre var skeptiske og spiste ikke eller ikke så mye av den. Vi fikk litt underholdning også, (men ikke magedans til Astrids store skuffelse) det var en mann med noen lys og en tekanne plassert på ett serveringsbrett på hodet som danset/breaket rundt om i rommet. Etter lunsjen gikk vi til en teppebutikk, der fikk vi høre om hvordan de lagde teppene, hvem som lagde teppene og fikk illustrert hvor bra de teppene var. ”High quality!” sa mannen og tok opp en lighter og brente teppet, men det etterlatte seg ingen merker. Så skulle vi kjøpe teppene, da viste han ett og ett teppe og så skulle vi rope om vi var interessert eller ikke. Det var heftig, nesten som en kamp, for vist tre stykker ville ha det samme teppet var det den som ropte Wallah (ja) høyest som fikk tilbudet om å kjøpe teppet. Etter det ble teppekjøperne med noen selgere for å diskutere pris, og de var rett på, billig var det ikke! Du lå tynt an om du ikke ville ha teppet likevel for de hang seg på og maset seg til et kjøp. Men Astrid kunne de ikke knekke, ”Stop bothering me!”, men helt vekk ble de ikke, selgeren fikk en annen selger til å prøve å selge teppet til henne likevel. Nei er ikke ett nei i Morocco, det er nemlig et kanskje. Etter denne meget spesielle opplevelsen stormet vi alle til bussen og takket Gud for at ingen ble borte, her kunne vi ikke ha tenkt å bodd. Nok en lang busstur hjem, veldig lang, det var nemlig trafikk på veien hjem, noe som Malene ikke hadde opplevd før og tok et bilde.