NYE DRØMMER?
DAGENS DRØMMER ER
MORGENDAGENS OPPLEVELSER
Interessert i folkehøyskole?
Reisebrev 6 fra Guatemala - hjemme hos en familie
Publisert:
18. mars 2011
Etter ca 3 timers tur fra Antigua. Kom vi inn i den lille byen Patzùn. Alle var spente på hvordan vi skulle bo hos familiene. Når vi kom ut av bussen. Ble vi møtt av en dame som het Damaris og en liten gutt på 3 år som het Harbin. Nanna, Linn, Helene og jeg (Evelyn) skulle bo med dem. Helt alene, uten noen lærer. Det var noen som kom fra hver familie og hentet med seg elevene som skulle bo hos dem. Når vi hadde tatt farvel med klassen gikk vi til familien vår.
Huset lå ett lite stykke fra markedet. Når vi var på vei opp en litt bratt bakke så gikk vi inn ett slags lite "smug" Etter vi hadde passert første dør. Visste vi at nå nærmet vi oss. Det kilte i magen og tankene var mange. Om hvordan de bodde, hvor stor familie osv. Vi ble vist rundt i huset. Det var noe helt annerledes enn det jeg hadde forestilt meg. Familien besto av en mamma og en pappa som hadde 2 voksne døtre. Søstera til Damaris hadde en mann og Harbin på 3 år. Og Lucia på 10 år som de tar vare på. For hun ikke hadde muligheten til å bo hjemme. De hadde god plass. Nede så var det 4 soverom, stue og bad. Oppe var det kjøkken og ett rom der de lagde tortilla. Noe vi fikk lov til å prøve første kvelden.
Til kveldsmat ble det servert bønnestuing med krem, varm te og tortillaene vi hadde lagd. Maten smakte veldig godt. Det ble mye prating rundt bordet. De hadde spørsmål om hva vi skulle gjøre til neste år, hvordan det var i Norge og hva vi syntes om Guatemala. Damaris fortalte at hun hadde vært i Norge før. Bodd her en liten stund. Så hun kunne noen setninger på norsk og skjønte hva vi sa. Men det ble mest snakk på engelsk. Vi fikk muligheten til å lære oss noen spanske nye ord. Etter måltidet gikk vi ned og lekte med Harbin. Det er en gutt med mye energi. Han kunne litt engelsk, men var for sjenert til å snakke.
Vi hadde kjøpt inn noen biler og to baller som vi gav til Harbin. Og til Lucia kjøpte vi hår spenner, hår bøyle og strikker. De ble kjempe glade når de fikk det. Til resten av familien hadde vi kjøpt freia melkesjokolade. Noe de er utrolig glad i! Vi gav dem takke kort for oppholdet vårt. Den ene kvelden hadde søstera til Damaris tatt frem noen Maya drakter. Som de bruker mye i Patzùn. Vi fikk lov til å prøve hver vår. Det var kjempe morsomt å få lov til å prøve. Etter det tok de med oss på en samling rett borti gata deres. Hver eneste uke møttes 10familier og hadde en samling. Der snakker de et mayaspråk og ber til gud. Denne gangen var det en liten feiring av bursdagen til et tvillingpar. Vi fikk mat og drikke. Det var utrolig stas og være med på dette. Det var mange spørsmål om hvor vi var fra, hvor gamle vi var osv. Noen sa at jeg (Evelyn) bare kunne bli igjen. For det var her jeg hørte til.
Og det følte jeg også. Noe jeg tror de andre også gjorde. Vi kom til en familie som tok oss i mot med åpene armer. De lærte oss hvordan det kan være å bo i Guatemala. Noe jeg kommer til å ta med meg resten av livet. Jeg er glad for at jeg fikk muligheten til å bo hos en familie uten noen lærer. Vi lærte mer av det og lærte oss spansk. Familien vår minnet oss stadig om at dette nå var vårt hjem i Guatemala. Og om vi noen gang skulle bestemme oss for å komme tilbake. Ville de vente på oss og ta oss i mot med strak arm. I løpet av tiden min i Patzùn har jeg møtt utrolig mange hyggelige folk. Mennesker som har det langt i fra like bra som meg. Det å tilbringe så mye tid med en helt annen familie. Gjorde en forskjell på meg. Og jeg skjønte nå hvordan verden er på mange måter. Jeg fikk et nytt syn på hvor vanskelig mennesker har det her i verden. Det fikk meg til å innse hvor heldig jeg er som bor i ett av verdens rikeste land.
Jeg vil fortelle om den familien til andre her i Norge. Fortelle dem om hvor kjærlige de var mot oss. Hvor stolte de var for å ha oss der og hvor god mat de lager. Bare for at VI skulle komme!
Etter at de tre dagene og fire nettene ble brukt opp. Var det på tide å ta farvel. Og det ble en tårevåt avskjed med familien. Selv om det ikke var et lenge opphold.
Var det nok til å bli knyttet.
Skrevet av Evelyn Weiskopf. |
|
HAUGETUN FOLKEHØGSKOLE © 2008
Design:Sten J. Helberg, CMS av
InCreo