20 september:
Dagen startet med grå skyer og duskregn. Ingen gadd egentlig å gjøre noen ting i dag, mest sannsynlig fordi vi var trøtte etter ikke å ha gjort noen ting dagen før heller. For at vi ikke skulle slite oss helt ut på å slappe av, foreslo Sakis å ta en tur inn til Malaga igjen på ettermiddagen. Ikke bare kjøpte Lene en t-skjorte som var for liten og Hilde fant en nydelig kjole som dessverre hadde ødelagt glidelas, men det viste seg også at Janne hadde fått en sko av hver størrelse fra skobutikken! Mannfolka derimot satt på cafè med Sakis og spiste is, mens de filosoferte over de store spørsmålene her i livet.
Heldigvis roet det seg bokstavelig talt veldig ned for de fleste av oss da vi skulle teste ut et helt nytt sosialt eksperiment, nemlig å gå på bar uten å drikke noe alkohol overhodet. Vi ble servert spansk omelett, potetgull, skinke, ost og brød på en bar som hadde blitt besøkt av kjendiser, som Antonio Banderas, Antonio Banderas og Antonio Banderas.
21. september
Marokkobussen tok av klokka 07.00, så alles skjønnhetssøvn led store kvaler, men heldigvis hadde vi en to timers lang busstur å se fram til. Vel framme på det Afrikanske kontinentet, etter en liten båttur, tok vi buss fra Ceuta, som er en Spansk koloni i Afrika, over til det arabiske Marokko.
På grensen ble vi møtt av den lokale guiden vår, Abdul, eller Michael Douglas som han stolt kunne fortelle at familien hans kalte ham. Han var også på utkikk etter en fjerde kone, så Marthe, som Abdul tok for å være Catherine Zeta Jones, ble endelig forlovet! På veien ble vi møtt av kameler og deres eiere som byttet en euro mot litt kamelkos og en ridetur på hele ti meter. Det var vanskeligere enn det så ut til, noe Hildes skrik bekreftet, så det var godt kamelene var noen ordentlige kosebamser. Deretter forsatte turen videre til byen Tetouan, hvor vi ble tatt med til det lokale markedet gjemt i en labyrint bestående av 800 sidegater. Det vrimlet av selgere og boder som solgte alt fra frukt og grønt, til fisk, levende høner, klær og smykker.
Etter litt sightseeing, utkledning av Gøril som marokkansk kvinne (og det var ikke lett for gojenta, for kostymet gjorde det svært vanskelig å uttale de vanlige 350 ordene per minutt) og et tupperwareparty med flotte, håndlagde, marokkanske tepper, var det tid for et lokalt måltid. Gøril og Torbjørn erklærte tidlig at forretten, en suppe med grønnsaker som egentlig skulle inneholde slangekjøtt, hadde en svak ettersmak av magesyre og oppvaskmiddel. Derimot syns de fleste at Marokkos nasjonalrett, Couscous var både spiselig og interessant. Underholdningen bestod av den såkalte ”Lysmannen med unibrow som hadde forholdt seg uendret siden dagen da fjorårets klasse besøkte samme stedet”. Han balanserte et fat med levende lys på hodet og presterte akrobatikk som de fleste av oss ikke hadde klart uten fat engang.
Båtturen tilbake ble også spennende, for da fikk vi nemlig sett både delfiner og flyvefisk. Det var nok likevel delfinene som flest lot seg fascinere av. Derimot var det en som ikke fant like stor glede i delfinbesøket, og det var Catherine ”Marthe” Zeta Jones, som dessverre ikke fikk oppholdstillatelse i Marokko. Dermed gikk prinsessedrømmen om eget palass, noen hundre kameler og en høy, kjekk marokkaner i tusen knas. Men det bør nevnes at Marthe var den eneste som fikk klem av Abdul før vi dro tilbake til Spania sent på ettermiddagen.
KOZ & KLEMZ
Alexander, Hilde, Lene og middelalder-Torbjørn |
 |